Metakognitiv terapi og perfeksjonisme

Perfectionism

I dette blogginnlegget ser vi nærmere på fenomenet perfeksjonisme og dens bakside – bekymring, nedstemthet og selvkritikk – og hvordan disse kan forstås ut fra et metakognitivt perspektiv. Merk at det ikke finnes mye forskning på temaet, og at teksten nedenfor bør forstås som en slags skisse til en forklaring, ikke som en redegjørelse for en vitenskapelig utprøvd teori. Resoneringene er forfatterens egne, men bygger som vanlig på prinsippene i MCT-litteraturen til blant andre Adrian Wells og Göran Parment.

Vignett – et fiktivt case

"Fristen er om to dager. Senest kl. 23:59 på fredag skal hjemmeoppgaven leveres inn. Det føles fryktelig stressende. Jeg begynte å skrive for flere uker siden og har jobbet med den hver dag, men føler at hver gang jeg nærmer meg å bli ferdig, oppdager jeg noe i starten av teksten som ikke stemmer med slutten, eller noe i slutten som ikke har nok belegg i starten, og da føles alt jeg har gjort som dårlig. Vi har en gruppechat hvor vi prøver å hjelpe hverandre med idéer og korrekturlesing. Alle andres oppgaver er så mye bedre enn min. Jeg sover dårligere og dårligere – om nettene er det vanskelig å få tankene om oppgaven til å stoppe. Noen ganger kommer jeg på løsninger for enkelte formuleringer eller avsnitt akkurat idet jeg holder på å sovne, og da føles det som om jeg enten må memorere dem ved å gjenta dem for meg selv, eller skrive dem ned og sende en e-post til meg selv for ikke å glemme det. Noen ganger forstår jeg ikke hva jeg mente når jeg leser det morgenen etter, men andre ganger kan det hjelpe meg videre. Det føles som om jeg ikke kan slippe tankene om oppgaven annet enn ved å trene hardt, men jeg føler meg ofte så sliten at jeg ikke kommer meg avgårde, og da føler jeg meg verdiløs fordi jeg unngår å gjøre noe jeg vet er bra. Jeg skulle ønske jeg bare kunne føle at noe jeg gjør er ‘godt nok’ en gang iblant."

Trigger, respons og konsekvenser

Det ser ut til at personen i vignetten blir fanget i mye bekymring og grubling rundt hjemmeoppgaven sin. Hvis vi forsøker å strukturere opp fortellingen i mer kliniske termer, ser vi et mønster i sammenhengen mellom hvilke tanker personen får, hvilke strategier som brukes for å møte dem, og konsekvensene for velværet.

Triggende tanker:

• "Jeg har oversett noe i teksten min."

• "Disse avsnittene henger ikke naturlig sammen."

• "Jeg er dårlig som ikke trener."

Respons:

Personen ser ut til å svare på de triggende tankene med flere tanker og handlinger: å skrive videre på teksten, mentalt løse problemer, justere formuleringer, sende e-poster til seg selv for ikke å glemme noe, men også kritisere seg selv mentalt og sammenligne seg med medstudentene. Totalt sett ser responsen ut til å inneholde mye bekymring og grubling, i tillegg til arbeidet med selve oppgaven.

Konsekvenser:

Søvnen ser ut til å bli påvirket av bekymringer rundt oppgaven og avbrudd for å sende e-poster til seg selv med løsninger. Selvkritikk fører til nedstemthet, og det å bruke så mye mental energi på oppgaven utenom ren "skrivetid" fører til tretthet.

I vignetten ser vi også antydninger til at personen har forestillinger om hvordan hen bør tenke, og hvordan tankene fungerer. I MCT kalles disse for metakognisjoner eller meta-antagelser.

Meta-antagelser

Vi ser et meta-antagelse uttrykt direkte: "Det føles som om jeg ikke kan slippe tankene om oppgaven annet enn ved å trene hardt." I MCT ville vi kalt dette en antakelse om ukontrollerbarhet. Essensen i utsagnet er omtrent: "Jeg kan ikke velge å slutte å gruble, jeg må distrahere meg." Dette ser ut til å bli et problem for personen når hen føler seg hindret i strategien sin, som er å trene. Slike antakelser om ukontrollerbarhet er negative tolkninger av egen evne og faller ofte inn under kategorien negative meta-antagelser.

Det ser også ut til å finnes mange positive meta-antagelser, altså tanker om at grubling, sammenligning eller bekymring kan lønne seg på sikt. Disse uttrykkes ikke direkte, men vi ser konturene av antakelser som:

• "Hvis jeg får en tanke om oppgaven mens jeg gjør noe annet, må jeg prøve å huske den."

• "Å bearbeide ulike tanker om hvordan jeg kan bli bedre hjelper prestasjonen min."

• "Å sammenligne meg med andre vil hjelpe meg med å se feilene mine og bli bedre."

• "Hvis jeg bruker nok tid, vil jeg bli fornøyd."

Indre og ytre mål

Den siste formuleringen i vignetten er verdt å dvele ved. Personen uttrykker et ønske om å føle seg "godt nok", noe som er svært forståelig. Men på samme måte som et bekymret menneskes mål "å bli rolig" er forståelig og lett å sympatisere med, åpner det opp for spørsmål om langsiktige effekter. Bør man alltid gjøre noe når man føler seg utilstrekkelig? Er det en risiko for at man forsterker slike følelser ved å rette mye oppmerksomhet mot dem? Og er det en risiko for at forsøkene på å stilne følelsen av utilstrekkelighet stjeler energi som kunne vært brukt på faktiske arbeidsoppgaver? Svaret fra et MCT-perspektiv: ja, sannsynligvis.

Hva kan MCT foreslå som løsning?

• Synliggjøre og utfordre meta-antagelser om prestasjon, sammenligning, bekymring og grubling.

• Tilby og øve på nye strategier for å håndtere negative tanker og følelser av utilstrekkelighet (som detached mindfulness, les mer her og her).

• Synliggjøre og utfordre indre og ytre mål i prestasjonssituasjoner. Hjelpe til med å skifte til mål som er forenlige med andre strategier enn bekymring og grubling.

• 
  

Perfeksjonisme er ikke en klinisk diagnose, og mange som opplever at de har "et snev" av det, trenger kanskje aldri profesjonell hjelp. Formålet med denne teksten er ikke å patologisere mennesker som ønsker å gjøre en god jobb, men å fremlegge en teori for hvordan vi kan forstå mekanismene bak noen kjente baksider ved hardt arbeid og høye ambisjoner. Med mer forskning på MCT og perfeksjonisme kan vi forhåpentligvis vise enda flere mennesker at det er mulig å gjøre det bra i ulike ansvarsområder, men uten å bekymre seg for dem.